Det er så lenge siden jeg har vært innpå at jeg burde ha dårlig samvittighet, men det har jeg ikke, for jeg har ikke ligget på latsida.Jeg har flyttet mammaen min fra vest til øst i landet, og som bortskjemt enebarn er det ikke så mange andre å dra nytte av enn en selv(selv om venner og familie har stilt opp det de kunne).
Jeg har erfart at det tar tid å selge, flytte og vaske et barndomshjem. Jeg er også sikker på at de som kjøpte huset har fått det reneste huset som er blitt solgt i nyere tid.
Jeg har også erfart at en leilighet kan ha mange overraskelser fra den står der i all sin skrud med tente lys og frisk godlukt fra Jif-flaska, sikkert dusjet ut i det vi ringte på døra. Inntil den søte damen har flyttet ut med alle sine snurrepiperier.
Jeg er dessverre ikke av den småfrekke sorten som titter i skap og skuffer, bak bilder, og i krokene når jeg går på visning. Dumt! Det er lett å si i ettertid.
Så nå har jeg, sammen med min kjære mamma, pusset opp til den store gullmedalje - så stor, at det sikkert ikke fins mer gull å ta av til de som skal løpe rundt i VM om få dager.
Strikkepinnene har nesten fått støv på tuppene. Bare en aldri så liten tunika i Pt3, pinne nr 5 har gradvis ålet seg oppover. Nå er det bare siste finishen igjen, og det skal bli godt å ha på i all de blå gradene her på østlandet.
klem,
tintin
